Poesia kaiera
Poesia kaiera
Anne Hebert
itzulpena: Aiora Jaka Irizar
2024, poesia
64 orrialde
978-84-19570-19-2
Anne Hebert
1916-2000
 
 

 

Erregeen hilobia

 

Ukabilean daukat nire bihotza.

Belatz itsu bat bezala.

 

Hegazti isila nire hatzei helduta

(Ardoz eta odolez puzturiko lanpara)

Jaisten naiz

Erregeen hilobira

Harriturik

Ozta jaiorik.

 

Ariadnaren zein harik narama

Labirinto gorretan barna?

Urratsen oihartzuna sortu orduko da irensten.

 

(Zein ametsetan

Lotu zuten neskatila hau orkatilatik

Esklabo liluratu baten pare?)

 

Ametsaren egileak

Haria estutzen du

Eta hor datoz urrats biluziak

Banan-banan

Lehen euri tantak

Putzuaren hondora nola.

 

Usaina hasia da ekaitz puztuetan mugitzen

Atalaseen azpitik isurtzen

Gela ezkutu eta biribiletara,

Non prest baitaude armairu-oheak.

 

Hildakoen estatuen desira geldiak erakartzen nau.

Harriduraz begiesten ditut

Hezur beltzen gainean bertan

Dizdizka dauden harri urdin inkrustatuak.

 

Pazientziaz landutako zenbait tragedia,

Erregeen bular gainean, etzanda,

Bitxien gisa

Eskaintzen zaizkit

Malkorik nahiz damurik gabe.

 

Lerro bakar batean ezarriak:

Intsentsuaren kea, arroz-pastel lehortua

Eta nire haragi dardartia:

Ofrenda erritual eta otzana.

 

Urrezko maskara nire aurpegi absentean

Lili ubelak ninika gisa,

Amodioaren itzalak trazu txiki zehatzez makillatzen nau;

Eta aldean dudan hegazti hau

Bitxiki ari da arnaska

Eta zinkurinka.

 

Hotzikara luze batek,

Zuhaitzez zuhaitz behaztopatzen den haizearen antzera,

Ebanozko zazpi faraoi handi astindu ditu

Beren kutxa solemne eta apainduetan.

 

Heriotzaren sakontasunak baizik ez du irauten,

Eta itxuratzen du azken tormentua

Bilatzen bere sosegua

Eta bere betierekotasuna

Eskumuturrekoen kliski-klaska arin batean

Alferreko uztaiak kanpoko jokoak

Haragi sakrifikatuaren inguruan.

 

Ene baitako gaizkiaren iturri anaikorraren egarriz

Etzaten naute eta edaten;

Zazpi aldiz, nabaritzen dut hezurren presioa

Eta bihotza bilatu eta hautsi nahi duen esku lehorra.

 

Amets ikaragarriz zuhail eta ase

Gorputz-adarrak aske

Eta hildakoak nigandik kanpo, erailak,

Zer egunsenti-dirdira gordetzen da hemen?

Zer dela eta dardaratzen da hegazti hau

Eta biratzen ditu goizerantz

Bere begi-nini zulatuak?

 

Le tombeau des rois

J’ai mon cœur au poing. / Comme un faucon aveugle // Le taciturne oiseau pris à mes doigts / Lampe gonflée de vin et de sang, / Je descends / Vers les tombeaux des rois / Étonnée / À peine née. // Quel fil d’Ariane me mène / Au long des dédales sourds? / L’écho des pas s’y mange à mesure. // (En quel songe / Cette enfant fut-elle liée par la cheville / Pareille à une esclave fascinée?) // L’auteur du songe / Presse le fil, / Et viennent les pas nus / Un à un / Comme les premières gouttes de pluie / Au fond du puits. // Déjà l’odeur bouge en des orages gonflés / Suinte sous les pas des portes / Aux chambres secrètes et rondes, / Là où sont dressés les lits clos. // L’immobile désir des gisants me tire. / Je regarde avec étonnement / À même les noirs ossements / Luire les pierres bleues incrustées. // Quelques tragédies patiemment travaillées, / Sur la poitrine des rois, couchées, / En guise de bijoux / Me sont offertes / Sans larmes ni regrets. // Sur une seule ligne rangés: / La fumée d’encens, le gâteau de riz séché / Et ma chair qui tremble: / Offrande rituelle et soumise. // Le masque d’or sur ma face absente / Des fleurs violettes en guise de prunelles, / L’ombre de l’amour me maquille à petits traits précis; / Et cet oiseau que j’ai / Respire / Et se plaint étrangement. // Un frisson long / Semblable au vent qui prend, d’arbre en arbre, / Agite sept grands pharaons d’ébène / En leurs étuis solennels et parés. // Ce n’est que la profondeur de la mort qui persiste, / Simulant le dernier tourment / Cherchant son apaisement / Et son éternité / En un cliquetis léger de bracelets / Cercles vains jeux d’ailleurs / Autour de la chair sacrifiée. // Avides de la source fraternelle du mal en moi / Ils me couchent et me boivent: / Sept fois, je connais l’étau des os / Et la main sèche qui cherche le coeur pour le rompre. // Livide et repue de songe horrible / Les membres dénoués / Et les morts hors de moi, assassinés, / Quel reflet d’aube s’égare ici? / D’où vient donc que cet oiseau frémit / Et tourne vers le matin / Ses prunelles crevées?